Jakobs dagbok

“We make war that we may live in peace.”

Aristotle

I etterkant av audition på operaen i går ble jeg stående og snakke med en svært oppegående thaibokser ved navn Shane (som både har fightet, har høyere utdanning og er interessert i filosofi). En ting vi diskuterte en del var dette med at krigerkasten ofte tidligere har vært preget av svært lærde mennesker. De har vært soldater, men også mennesker med mange evner og et sterkt intellekt såvel som dyp visdom.

Om vi ser på antikkens Hellas, så finner vi blant fighterne mennesker som også var dypt inne i livets store spørsmål – og der lå også kamptreningen tett opp mot soldatyrket. I mennesker som Musashi (“Book of Five Rings”), Sun Tzu mfl i Japan ser vi krigere med evner i mange retninger – de er kunstnere, forfattere, filsosofer og så mangt mer enn vandrende våpenplatformer. Det samme kan sies om flere romerske hærførere og for så vidt også mange viktige soldater opp mot nyere tid.

Men på et eller annet tidspunkt har ting endret seg litt. Oppfatningen har blitt at de som representerer den utøvende makts ytterste konsekvens blir ansett som tullinger – avanserte slaktere eller voldsutøvere. Kanskje har det også tildels blitt slik. Kanskje vi har blitt blaserte og mistet noe av oppfatningen om krigeren som en person som skal forstå nok av verden til å ta innover seg betydningen av å faktisk bruke “sverdet”. Ettersom krig har blitt industrialisert, har også visdommen muligens gått rett ut vinduet. Og ved at fighting har blitt ren underholdning med Budweiser-reklame mellom hvert slag, har noe av det samme skjedd i dueller mellom enkeltpersoner. Storheten i slaget har forsvunnet og derved også det dypere aspektet i mange tilfeller.

Dette synes jeg er ganske synd. For egen del har kampen vært på sin side en fysisk utfordring, men gjennom ildprøvene har det i langt større grad blitt en indre reise. Når man stilles til veggs med en del absolutter og blir tynt forbi smertegrenser, så har man en åpen dør inn i å overveie de dypere ting i livet. Det er litt trist å velge å lukke den. Samt at man uten innsikt virkelig ikke burde få lov til å motta krigerens mandat. Det er den gode gamle klisjeen om at makt kommer med et ansvar. Og et slikt ansvar bør styres av en viss visdom.

Uten at jeg tror dette innlegget kommer til å gjøre allverdens forskjell, så hadde det i det minste vært fint om noen der ute begynte å tenke litt videre rundt hva det faktisk vil si å bære sverdet. Det er ikke ment å trekkes i tide og utide, og man bør være så langt mer enn kun en fysisk utfoldelse av sitt våpen.

“Only a warrior chooses pacifism; others are condemned to it.”

Share on Facebook