Store og små bilder, store og små mennesker

“It’s hard for young players to see the big picture. They just see three or four years down the road.”

Kareem Abdul-Jabbar

Dagens tema er vel noe som jeg synes er heller merkelig nå som vi er i 2012 og tross alt burde ha lært en ting eller to som mennesker (leser ingen historie lenger?). Det er også en problematikk som er like forslitt som den er uløst. Jeg kan vel i det minste gi et perspektiv som jeg synes er nyttig.

Slik det virker på meg, er hele styret med intoleranse for folk med forskjellige hudfarger, religioner, kulturer, seksuelle legninger og så videre veldig basert på at man ønsker å se de små bildene. Hvis du mener ditt største problem er at naboen din er en biseksuell hindu, så er du virkelig velsignet (vel, “ignorance is bliss”). Vi lever i en verden hvor vi snart er fryktelig mange mennesker i forhold til tilgjengelige ressurser, og det skjer en hel del ting som er mildt sagt lite heldige der ute. De menneskene jeg kjenner som faktisk er litt våkne, skolerte og reflekterte, er klin likegyldig til det man trygt kan kalle “livets grus” – emner som bare ikke bør komme opp på radaren engang. Greit nok, alle kan bli irritert til tider over små teite ting, men så slipper man det og går videre. Jeg gidder eksempelvis ikke å gjøre en kampsak av at enkelte klarer å bruke en liten evighet på å betale på butikken.

For min del blir det litt slik at det ikke er et spørsmål om hvorvidt den ene religionen eller den andre er riktig, eller om homofilt ekteskap er tingen. Det er mer at det er helt fullstendig uviktig i den store sammenhengen. Om folk er kule, unngår etter beste evne å gjøre skade og bidrar så godt de kan med å gjøre verden bedre, så er jeg for øvrig klin likegyldig til hva de måtte finne på ellers. Hva er i det hele tatt vitsen med å protestere mot at noen med en viss legning får lov til å være sammen? Bruk energien på noe nyttig istedet.

Så inntrykket mitt generelt er vel at små mennesker henger seg opp i små ting og ser de små bildene. Problemer løses med brannslukking og kanskje angrep på forestilte syndebukker. Store mennesker er interesserte i de store utfordringene og ser de store bildene. Problemer løses med langsiktige strategier og løsningsorientert tankegang.

Naturligvis er dette noen hakk mer komplisert enn jeg har fremstilt her, men det er nå en del av sannheten. Om man generelt klarer å holde fokus på de store bildene og resultater over tid, så vil jeg sette penger på at det meste kan gå svært mye bedre i livet og i verden.

Takk til alle dere som har diskutert aspekter av dette med meg, forresten – det blir litt mange å ramse opp her, men dere vet hvem dere er.

“I don’t like that man. I must get to know him better.”

Abraham Lincoln

Galskapens velsignelse

“I wouldn’t recommend sex, drugs or insanity for everyone, but they’ve always worked for me.”

Hunter S. Thompson

En ting jeg stadig får høre i forskjellige sammenhenger, er at jeg er “gal”. De som er diplomatiske velger heller ord som “annerledes”. Og jeg har til og med fått høre at jeg har en “brokete bakgrunn”. I dag hørte jeg litt på et seminar igjen som jeg ikke har hatt på mp3-spilleren på evigheter, og det minnet meg på hvor herlig det er å bli ansett som gal.

For meg er dette faktisk en sann velsignelse. Når selv folk som blir ansett som rimelig spesielle sier at jeg er helt fra vettet, så føler jeg egentlig at jeg har vunnet. Grunnen er veldig enkel: folk har begynt å forvente at jeg stadig gjør nye ting som ikke passer med status quo. Jeg får en total frihet til å gjøre akkurat som det passer meg og ingen hever et øyenbryn lenger uansett hva jeg skulle klare å finne på. Om noen spør, så vil folk som regel si noe i retning av “Ikke tenk på det. Det er Jakob, han er bare helt sprø.” Mildt sagt befriende, egentlig.

Og sånn har vel egentlig også livet vært. Jeg har kunnet drive med cagefighting mens jeg studerte og drev med doktorgrad, gi ut sjekkebok, holde sexkurs, skrive en rimelig “outrageous” mental treningsmanual, mekke en ganske eksplisitt sci-fi bok og holdt noen foredrag som går greit utenfor det kanskje mest typiske i sjangrene jeg har valgt. Merkelig nok kommer jeg unna med det og får gjerne en  klapp på skulderen i tillegg. Jeg tar meg selv i å le manisk i eget selskap av og til.

Det er også veldig fint når jeg kommer oppi forskjellige situasjoner som gir meg hodebry. Der andre kanskje ville stått fast litt på grunn av forventninger eller normer/regler, har jeg kunnet velge helt andre løsninger fordi jeg ikke bryr meg videre om hva som anses som normalt. Og jeg velger også vennekrets kun basert på hvem jeg liker – jeg blåser egentlig langt i hvem som er “lure” å henge med eller hvem som er bra for mitt nettverk/min karriere. Å omgi meg med andre annerledestenkende raringer er utrolig stimulerende for min del (så om du er del av min indre vennekrets, er du nok ganske koko selv, haha). Når jeg hører på folk som kjører den “jeg bruker nettverket mitt bevisst og sjekker CV’ene til de som kommer alle events jeg skal på”, så klør jeg meg ganske hardt i hodet.

Ikke minst, vil jeg si at i galskap finner man også kreativitet. Det er intet bedre for å skape noe nytt og “ut av boksen” enn å fullstendig ignorere at det er en boks der i det hele tatt.

Kort sagt: om du er annerledes og anses som gal, så gratulerer! Du har akkurat kjøpt deg et “do-what-you-want free card” og heretter kan du blåse i det meste av regler så lenge du er tro mot deg selv og har en sannferdig og god intensjon med det du gjør. May the madness be with you!

“The distance between insanity and genius is measured only by success.”

Bruce Feirstein

Frokostmøte: Saksbehandling

“A woman is as old as she looks before breakfast.”

Edgar Watson Howe

Ja, folkens, det er korrekt… Jeg skal holde halvparten av et frokostmøte i e-vitas regi nå på torsdag. Informasjon finnes her:

http://www.evita.no/ikbViewer/seminar/skjema?p_style_id=11636&p_parent_id=74697

Saksbehandling er kanskje ikke det temaet de fleste forbinder med meg og min profil, men jeg skal ta en relativt original vinkling på det hele og fokusere på global bevissthet, hvordan underbevisst oppmerksomhet på medarbeidere forbedrer det vi gjør på jobb, og hvordan sosiale medier tvinger frem en mer ærlig og transparent presentasjon fra organisasjoner overfor sine kunder. Det kommer nok til å bli noe litt annerledes (“annerledes” er vel et ord som ofte brukes når jeg skal opp og si noe foran folk).

Hvis du har lyst til å gjøre noe som kombinerer frokost, jobb og underholdning, så ta turen innom.

“All happiness depends on a leisurely breakfast.”

John Gunther

Transformativ Læring: Litt reklame


Imagination is not only the uniquely human capacity to envision that which is not, and therefore the fount of all invention and innovation. In its arguably most transformative and revelatory capacity, it is the power to that enables us to empathize with humans whose experiences we have never shared.

J. K. Rowling

Min gode venn Heine går i teten for såkalt transformative læring (“Transformative Learning”). Jeg tror mange kan ha godt av å sjekke det ut og kanskje melde seg på følgende teleseminar:

http://www.transformativelearning.no/?page_id=494

Vurderer fortløpende selv om jeg får mulighet til å være med på hovedseminaret i juni. Dette er veldig spennende greier!

It’s probably fair to say that Obama’s ideas were too big for America’s appetite. It would have been nice had he made a few incremental repairs to the economy and left the transformative events for a less stressful time.

Kathleen Parker

En god latter fra Se&Hør

“Hubris itself will not let you be an artist.”

Larry Wall

Det slår meg at jeg tidvis var litt i overkant bråkjekk under min periode med Alfa. Her er en tabloidsak i Se&Hør fra “way back when”. Det er lov å peke og le:

http://www.seher.no/802916/opp-og-fram-for-faen

“The three chief virtues of a programmer are: Laziness, Impatience and Hubris.”

Larry Wall

Opp av vannet

“Let us try to teach generosity and altruism, because we are born selfish.”

Richard Dawkins

Jeg vil gjerne bare gi Helén massiv cred for inspirasjon til denne posten. Hun fortalte meg noe veldig lurt sist som jeg har tatt meg den frihet å repetere både for meg selv og andre mennesker som har en OCD rundt å hjelpe folk. Man har nemlig som regel en tendens til å ta litt vel stort ansvar for den man hjelper sitt ve og vel.

Så her kommer metaforen jeg fikk tildelt. Når man hjelper noen, så handler det om å få personen opp av vannet slik at vedkommende kan puste. Om man vil være ekstra grei, er gjerne neste steg å svømme personen inn til grunna hvor han eller hun kan stå. Men herfra og inn må faktisk luringen klare å vasse på egenhånd. Derimot vet jeg at jeg selv og flere av de rundt meg har en tendens til å ville bære i land og gjerne også sette opp en fluktstol, hente paraplydrinker og bygge en trehytte å bo i. Det er ikke snakk om at folk tar armen når vi gir lillefingeren – det er mer at vi med glede gir hele kroppen bort om vi får lov. Ikke akkurat helt heldig.

På den andre siden av linjen merker jeg gjennom coaching, mental trening, Reiki, refleksjon, fysisk trening og andre verktøy jeg bruker til å utvikle mennesker at det er de som er kjempetakknemlige for hjelpen og ettertrykkelig forteller meg det samtidig som de tar stegene de trenger for å komme videre – det første er hyggelig, det andre må til for at det skal være noen vits. Dessverre er det også de man kan assistere til man får lyst til å hoppe ut av vinduet med en løkke rundt halsen uten at de er glade for det de har fått eller går til neste nivå i seg selv. Det er nok litt som flere bøker beskriver i at noen nærmest har gjort en livsstil av problemene sine (dvs at endringsvilje er lav) og blitt så vant til folk som prøver å hjelpe at det går inflasjon i det – to faktorer som gjør det heller lite givende å være bidragsyter.

Så hva skal man gjøre? Vel, om man er menneskehjelper og ser at man lar seg sluke, så kan det være ganske verdifullt å omfordele ressurser slik at de du faktisk klarer å hjelpe får god støtte, imens resten kanskje må finne ut av ting mer på egenhånd. Om du ønsker likevel å involvere deg med kategorien som er litt mer i kategorien “uvillig til endring”, så har jeg observert at det må noe ganske tungt skyts til. Som en del Change Work litteratur beskriver, kan det være nødvendig å rett og slett utsette vedkommende for en erfaring som gjør det umulig å gå tilbake til den situasjonen som var (det er ingen tilfeldighet at dramatiske opplevelser skaper livsendringer – det er for lengst en klisjé). Å skreddersy noe slik kan dog være relativt krevende, så da håper jeg du får godt betalt for jobben!

Som vanlig, just my 2 cents. Man må gjerne også ignorere innlegget i sin helhet. For egen del ser jeg at det er et sted med forbedringspotensial og skal prøve å etterleve mine ord best mulig. Jeg viser med glede døren, men så er må den andre gå gjennom på egenhånd (kanskje han godeste Bjørn Eidsvåg har et poeng?).

“Every man must decide whether he will walk in the light of creative altruism or in the darkness of destructive selfishness.”

Martin Luther King, Jr.

Ansvarsfordeling i flørting

“Flirting is the art of making a man feel pleased with himself.”

1. mai hadde noen av oss i indre krets en liten debriefing hvor vi tok opp en del litt dypere tema til diskusjon. Det gikk litt i alle mulige retninger og vi kom frem til mye nyttig. Men siden det er sol ut og sjekkesesongen tar seg opp, så tar jeg et av de litt lettere tingene vi snakket om. Dette er noe Glenn har vært flink til å poengtere (og har gjort en del undersøkelser på), men vi andre bifaller med letthet.

Temaet handler om ansvarsfordelingen i flørting, og i sjekkeprosessen generelt. Enkelt sagt, er det gjerne slik at siden vi har drevet veldig mye med selvutvikling, så har vi en naturlig tendens til å ta ansvar for alt som skjer. Det vil si at hvis ting ikke går rett vei, tar vi det på egen kappe som regel og prøver å finne ut av hvordan det kan gjøres bedre. Dette er vel og bra, og har ført til at vi etter hvert har mange bra historier bak oss innenfor sjekkekunstens mange rare veier. Men på den andre siden, så har vi blitt enige om etter hvert at jentene får bære sin del av prosessen også om vi skal gidde.

Hva vil dette si? For vår del er vi villige til å ta initiativet, starte samtalen og eskalere situasjonen i den grad vi har mulighet. Men det må være litt sosiale antenner i andre enden også! For å ta et konkret eksempel: når en jente sitter og nistirrer på meg fra bordet sitt hvor hun henger med fire andre, og jeg selv sitter med gutta og snakker et par bord bortenfor, så kan hun få lov til å stirre seg blind i praksis. I “gamle dager” da vi var konstant på jakt og løp inn i store “sett” for å hente nummer, underholde og sjekke hva som var teknisk mulig, hadde jeg vel sikkert jogget bort og gjort noe lurt. Dette er dog et utrolig mas og ingen av oss føler oss spesielt kallet til sånne sprell lenger. Samt at det blir veldig ut av kontekst når jeg egentlig er der for noe helt annet. Da må jeg få noen incentiver.

Kort sagt: det må være et bidrag i andre enden også. Det er ikke verre enn å gå en tur til baren, stå litt alene i et minutt, traske forbi, ta en “tur på toalettet” eller hva som helst som gjør det litt greiere å få kontakt. Jeg har aldri møtt en dame som har hatt metaforiske baller nok til å faktisk komme bort og initiere, så den tanken har jeg slått fra meg for lengst. Men å tilrettelegge for at vi skal skape en situasjon er virkelig ikke for mye å forlange.

Det samme gjelder egentlig videre ut i prosessen (jfr min post om “Investeringsteori i relasjoner“). Om det ikke gis noen sensuelle vibber min vei, og jenta i praksis snakker til meg som en kompis, så havner hun i den o fryktede “friendzone”. Ikke fordi jeg ikke er interessert, men om hun ikke tør å vise nok intensjon, tar jeg det litt som en indikasjon på at dette blir lagt helt på mine skuldre og da pleier det å bli sånn utover i relasjonen også. Det er et faresignal, gitt.

Så et tips til jentene er å faktisk spille ball når det er “on” – ellers forsvinner de bra mennene til de som har litt høyere emosjonell intelligens. Og til gutta: ikke alt er vårt ansvar – ingen grunn til å gi seg selv deng om det ikke går veien alltid. Det kan like godt være svikt i andre enden.

Tusen takk til Glenn med hjelp fra Børge og Andreas for bra innspill! Now go have fun in the sun!

“Flirting is the art of keeping intimacy at a safe distance.”

Reisebrev: UFC i Stockholm

“I only want to be known as the best ever. Is that too much to ask?”

BJ Penn

Ah, nå er det faktisk hele to uker siden UFC i Sverige, så det er kanskje på tide med et par ord. Tusen takk til Stina først av alt som ordnet hotellrom til oss tre i reisefølget, og til Thomas og Erik som ordnet billetter til eventen! Og selvsagt takk til Øystein og Glenn som faktisk var selve reisefølget nedover!

Det var rett og slett en helt herlig tur med utelukkende gode vibber fra start til slutt. Om det var noe som ikke helt fungerte, så var det eviglang kø inn til UFC som gjorde oss noe nervøse for å gå glipp av kampen til Simeon, og en teknisk feil på flyet som ga oss fem timer til å meditere over livet på Arlanda flyplass. Men det får man vel si var små dråper av kjiphet i et hav av god energi!

Noe av det kuleste var vel rett og slett å møte så utrolig mange kjentfolk igjen. Bare det å se så mange fra hele Skandinavia som jeg har trent og hengt med over de siste 15 årene var et realt løft. Det var mange klemmer og gode historier fra “the old days” som skulle gjenfortelles og les av på nytt. Helt genialt! Og bare det å sitte på kafé mens vi ventet på showtime og prate tøys var Zen-like.

Når det gjelder selve kampkortet og det som skjedde i arenaen, så var det et stort steg opp fra å se en event på TV. Jeg har fightet, coachet og vært funksjonær på et utall fightcards opp gjennom årenes løp, men UFC er et gigantisk steg opp i stemning, antall mennesker og profesjonalitet. Spesielt under hovedkampen merket man den helt syke energien i rommet når 14.700 mennesker reiste seg alle som en og sang, ropte og jublet fullstendig synkront under hele kampens forløp! Holy shit!

Det var også et veldig spesielt øyeblikk i det alle lysene ble slått av før main eventen og salen likevel var opplyst av massevis av blitzlys fra kameraer og telefoner. Kjente at frysningene meldte sin ankomst nedover min bleke rygg på det tidspunktet. Og selvsagt bød kampene på mye spenning og fart også! Selv om kampkortet ikke var stjernespekket, så var det høy fart og nesten ingen kamper gitt til avgjørelse.

En annen refleksjon er at det var rart å se UFC fighterne i en slik setting som på hotellet før matchene og lignende. Plutselig gikk de rundt og ble omsvermet av fans og måtte oppføre seg litt deretter. Det er litt rart å tenke på siden jeg har møtt og trent med flere rundt i verden på det nivået, og i et svett treningslokale har de selvsagt en mye mer avslappet holdning der man er treningskamerater og opptrer deretter. Når de plutselig skulle være “stjerner”, så ble det litt snålt merket jeg. Men det er selvsagt kjempebra at de får den oppmerksomheten og beundringen de fortjener som utøvere av verdens hardeste sport.

Alt i alt kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til neste gang. Som mann er det viktig å av og til bare stikke av med “the bros” og få lov til å være guttegutt en periode. Og få ting matcher vel den bestillingen bedre enn å stå med nesten 15.000 andre, se på slåssing og skrike “SLÅ HAN PÅ KÄFTEN!” i takt. Herlig!

Tusen takk til alle som var med den helgen og bidro til en fantastisk tur!

“It went well, thank you. Bas Rutten is the most handsome man in the world….”

Bas pretending to translate a Japanese fighter

“Bare på utlån”

 

“I did not begin when I was born, nor when I was conceived. I have been growing, developing, through incalculable myriads of millenniums. All my previous selves have their voices, echoes, promptings in me. Oh, incalculable times again shall I be born.”

Jack London, The Star Rover

En fascinerende tanke som av og til slår meg, er hvordan kroppen vår egentlig ikke er én enhet. Altså, på en måte er den jo det. Den er et stort system som styres av oss og vår opplevelse av den er at den er en stor klump med materie som i større eller mindre grad lystrer våre ønsker og forer en filtrert bit av virkeligheten til oss.

Men når sant skal sies, så består den av mange organismer og subsystemer som kan klare seg alene om de tas ut av kroppen. Når du ble til, så ble du satt sammen av atomer og molekyler til større konstellasjoner som smeltet sammen til større og større enheter. Gjennom tilførsel av næring tilførte du så flere og flere byggestener til du endte opp med det systemet du er i dag. Og i praksis er det du opplever som “deg” en slags styrende mekanisme. Bortsett fra at det meste i hodet og kroppen skjer helt ubevisst, så det du som bevisst enhet egentlig styrer er en bit av deg – et fragment som kan nedlegge retningslinjer til en viss grad for det systemet du er del av.

Det skaper et litt spennende perspektiv på fri vilje. Hadde den vært så fryktelig “fri”, så ville du vel egentlig aldri ha søvnløse netter eller dårlige dager – du kunne bare pumpet ut de rette hormonene i kroppen og hatt det som du selv ønsket. Du kunne følt deg helt konge uansett hvordan “livet” oppførte seg. Men til og med i det systemet du tilsynelatende sitter bak styringsspakene for, er det ikke slik (selv om mange “tenk positivt” selvutviklingsprogrammer tror det er slik verden fungerer).

Når du så en dag dør, blir du dekomponert igjen. Med mindre du blir kremert (i hvilket fall du blir til aske som også kan brukes til noe), vil du igjen plukkes fra hverandre av Moder Natur, og dine bestanddeler vil på atomært og molekylært nivå bli del av verdens syklus igjen. Du vil bli til vann som renner i elver, næring som tas opp i trær og annen flora. Kanskje blir du del av andre dyr også ved at du gjennom næringskjeden ender opp som byggeklosser for ymse fauna?

Sånn sett er jo også reinkarnasjon et unektelig faktum. Det som var deg vil en gang være blomster, trær, maur og elefanter. Og det du setter til livs gjennom mat og drikke har også vært del av både av andre og annet før.

Jeg vet ikke egentlig om denne posten er til nytte, men det gir et artig perspektiv for meg. Systemet jeg “kjører rundt i” er bare på utlån fra det større systemet jeg er del av. Og når jeg er “ferdig” med det, så leveres alt tilbake. I mellomtiden gjelder det vel egentlig å gjøre verden så mye bedre man kan og være så lykkelig som mulig i prosessen. Kanskje.

“As long as you are not aware of the continual law of Die and Be Again, you are merely a vague guest on a dark Earth.”

Johann Wolfgang von Goethe

Investeringsteori i relasjoner

“Why not invest your assets in the companies you really like? As Mae West said, ‘Too much of a good thing can be wonderful.’ ”

Warren Buffet

Ah, dette er en “oldie, but a goldie”. Opprinnelig var det Fredrik som dro inn dette da vi skulle kjøre våre bootcamps under Alfamannprosjektet. Og det er faktisk en genial leksjon i relasjoner generelt, ikke bare i gutt-jente konteksten.

Helt kort kan du tenke over følgende: “Hvis du hadde investert 100 kr i noe, hadde du da akseptert å få tilbake 10 kr?” Selv om det selvfølgelige svaret her er “nei”, så gjør vi mye av denne typen ting i relasjoner. Det er ytterst vanlig å tidvis tømme store mengder ressurser inn i noen som leverer omtrent null tilbake. Du skriver en e-mail på to sider om alt mulig du oppfatter som spennende og får to linjer tilbake. Du hjelper noen ut av en knipe eller tilbyr en mulighet, og får knapt et takk tilbake.

Nå er jeg med på at man skal gi uten forventning, men i relasjoner med folk over tid, så må man av og til ta en liten realitetssjekk på hvorvidt den andre personen egentlig er der for deg på samme måte som du er for vedkommende, og følgelig kalibrere din adferd. Som Matt så fint skrev her i dag på Facebook i sin noe kynisk-morsomme serie av tips for personlig utvikling:

Personal Development Tip #46: Giving unconditional love is a necessary condition for being a doormat.

Dette er ganske treffende, synes jeg. Og selvfølgelig har jeg vært litt på tur med investeringsteorien selv – ellers hadde jeg ikke giddet å skrive om det. Så om du sitter der og gir deg selv en solid face-palm grunnet at du har lagt ned masse i noen som ikke akkurat har hjulpet deg på likt nivå, så vit at det er ekstremt vanlig og for så vidt et positivt tegn: det betyr at du i utgangspunktet er en givende person. Og er du en sånn som ikke viser takknemlighet eller hjelper tilbake når andre gir deg av sine ressurser, så… skjerpings, din dass!

I min indre sirkel er det vel tendenser i motsatt retning, noe jeg er veldig glad for. Om noen ikke kan rekke et møte, roter til noe, sier/gjør noe som sårer, glemmer noe osv, så blir det fort og ettertrykkelig ordnet opp i slik at den andre parten virkelig føler seg satt pris på. Og det kommer gjerne en liten godtgjørelse i form av en kopp kakao, et bakverk eller noe annet symbolsk – det handler jo ikke om å bruke masse penger eller noe, men det er en viktig formalitet og normal høflighet (noe min mor prentet inn i meg i tidlig alder – takk, mamma!). But I guess common courtesy isn’t so common… I alle fall ser det ikke helt sånn ut alltid.

Hvorvidt dette innlegget er nyttig eller ikke, er vel ganske opp til deg. Man skal ikke bli altfor kynisk og telle linjer på hver SMS for å se hvem som legger inn mest, men å ha noen gode grenser for hva man aksepterer kan være en god idé. Og det kan være kjekt å være god på å gradere folk her også – min egen demon på området er vel at jeg er veldig givende til jeg merker at noen ikke oppfører seg ordentlig, og dermed snur jeg helt om. Gråsoner på dette feltet kan etter min mening være ganske vanskelig siden det er veldig følelsesbasert og dermed fort blir sårt.

Håper dette er til nytte. Og for all del, om du er i en flørtesituasjon hvor du får ett ord for hvert av dine tyve, så får jeg vel bare gi deg en metaforisk smekk slik jeg og herr Worren måtte gi en del bootcampdeltagere.

“Risk comes from not knowing what you’re doing.”

Warren Buffet

1 2 3 4 5 … 18 19
  • En dagbok med mine refleksjoner rundt livet